E-mail:

Leder:
Bjørg Andersen
tlf: 64 93 90 67
mob: 922 55 649

Adresse:
Frogn Historielag
Postboks 210
1441 Drøbak

Bankgironr:
0530 49 53618

Kontingent
Enkeltmedlem - kr 200
1 Follominne inkludert
Familie/par - kr 300
1 Follominne inkludert

Greta Christiansens Lokalhistorie

KAPITTEL 6

DA HVITEKRIST KOM TIL LANDET

Når samlet folk i Frogn seg til den første kristne gudstjeneste? Det vet vi ikke. Vi vet at Olav den Hellige falt på Stiklestad i 1030. Siden da regner vi Norge for et kristent land. Å bruke et bestemt årstall (1030) for å fastsette en overgang fra en religion til en annen er å bruke årstallet som et hjelpemiddel til å tidfeste en utvikling og til å understreke den viktigste hendingen, rent ytre sett, ved trosskiftet fra hedenskapets mange guder til den ene kristne Gud.

Vi vet at i landet omkring Oslofjorden, Viken, både før og etter slaget ved Hafrsfjord i 872, rådde danske høvdinger og konger. Harald Hårfagres samling av landet gjaldt først og fremst de vestlige kystdistrikter. Det var en begynnelse på en rikssamling som ble fullført, da landet ble organisert til et kristent kongerike. For Viken betød dansk herredømme en tidligere kristen innflytelse enn ellers i landet. Sagaen beretter om Håkon jarl som ble døpt av den danske kong Harald Blåtann, at han satte alle lærde menn (dvs. prester og munker) i land da han fór fra Danekongen. Noe liknende kan ha hendt i Viken også. Men ellers gjaldt nok det som står i sagaen: "Vikværingene var mye bedre kjent med kristen skikk enn folk nord i landet. Der kom det mange kjøpmenn både vinter og sommer, det var både dansker og sakser. Vikværingene drev også mye med kjøpmannsferder til England og Saksland eller Flemningeland (Flandern) eller Danmark. Noen var i viking også og ble vinteren over i kristne land".

I århundrene før år 1000 gjennomgikk den nordiske, hedenske tro en utvikling under innflytelse av kristendommen Det finnes dessuten trekk i den fra gresk og romersk mytologi, og disse kan føres tilbake til en felles indo-europeisk forestillingsverden. Odin, visdommens, dødens og krigens gud, het nå Allfader. Tor var gud for været og dermed også for avlinger, og han ble derfor mer dyrket enn Odin mange steder. Frigg er Odins hustru og står for kvinnen som mor og husmor. Frøya var opprinnelig fruktbarhetsgudinne. Hun kjører med katter. Dette er trekk som minner om en gudinne, Kybele, i Lilleasia som kjører med løver. Kybele var gudinne for naturen og fruktbarheten og ble dyrket som den store mor. Slike trekk har ikke Frøya. Hun fikk ord på seg for å drive med hekseri og var en slags vikingtidens "midtside-pike".

Den milde og lyse Balder ble drept av en misteltein. Hvis alt levende gråt over ham, skulle han få lov til å vende tilbake. Jotnen Loke, som også sto bak mordet på Balder, ville ikke gråte. Balder måtte forbli i dødsriket, inntil en ny jord oppsto. Balders død og liv har trekk fra en fruktbarhetskult, en vekstkult for naturens vekster, med døden og livet som naturlige og gåtefylte elementer.

Men den som egentlig rådde over livet og døden, var den blinde skjebnen eller lagnaden. De tre nornene, Urd, Skuld og Verdandi, bestemte ved fødselen et barns skjebne. "Lover de satte, livsveiene valgte de, for menneskenes barn, mannens lagnad" , heter det i Voluspå. Om lykken fulgte en, var det slik "laga". Om lykken forlot en, var det også lagnaden. En slik skjebnetro er annerledes enn en gudetro. Lagnaden går sin gang som et ubønnhørlig livshjul, i en gudetro er det håp og tillit.

Den hedenske gudeverden var felles for de nordiske folk. Det felles lokale kultsted på den tid da kristendommen ble innført, var hovet. Vi vet at mange kirker er bygget der hovet sto, eller like i nærheten. Folk har nå lettest for å reise dit de var vant til å komme sammen. Det hedenske hov var et hellig sted, der fred rådde.

Det er ikke funnet spor etter hov i Frogn. Der Ås kirke nå ligger, eller noen meter lenger nordøst, har det kanskje ligget et hov som også Frogn-folk søkte. Det var tre blot i året, ett før vinteren, ett midtvinters og ett om sommeren. Kokt hestekjøtt var hovedretten, for hesten var fra gammelt av et hellig dyr. Øl var drikken, for det bar i seg kreftene fra det spirende kornet. Med slik mat og drikke følte nok folk at egne krefter vokste. I tillegg til den høytidelige handling med smøring av blod på gudebilder fordi gudene også skulle få del i måltidet, var slike sammenkomster også festlige lag for alle de gårder som samlet seg om det lokale hov.

Denne samling om det felles kultsted betød en avgrensning mot de andre gårdene som søkte andre kultsteder. Grunnlaget for bygdedannelsen er bosettingen slik den har utviklet seg fra de første gårder. Vi kan gå så langt som å si at samlingen om de felles kultsteder er begynnelsen til våre bygder. Kultstedene og det liv som utfoldet seg der, imøtekom også et behov for samarbeid og løsning av felles problemer. Etterhvert blir alle de som søker sammen, enheter i en samfunnsorganisasjon. Vi kan begynne å snakke om lover, dommere, felles forpliktelser, skatter og maktfordeling.

Frogn hørte til den del av det nåværende Akershus fylke som heter Follo. Et gammelt navn på Oslofjorden er Foldenfjorden (-lo betyr slette). Follo er avgrenset mot Romerike i øst med store skogstrekninger, grensen mot Aker-Bærum-Oslo har også vært skogområder. Mot syd er det ingen klar grense. Mot vest er fjorden både en grense og en ferdselsvei. Denne ferdselsveien var grunnen til at kristendommen var bedre kjent i Viken enn på Romerike.

Ved kristendommens innførelse var de norske bygder vel organisert innenfor sitt område. Flere bygder dannet et fylke. I Viken er ikke betegnelsen fylke brukt. Det området som Follo hørte til, het Vingulmork.

De lokale bygdeting var for alle bygdas frie menn. Det er sannsynlig at det ble holdt ved den felles møteplass for gudsdyrking og sosialt samvær, nemlig hovet. Hvis vi går ut ifra at det lå et hov omtrent der Ås kirke nå ligger, så vet vi at ikke langt derfra, ved Korsegården, var en gammel markedsplass. Dette passer godt sammen, for tingmøte var både handelsstevne og marked, møte mellom venner og nabotretter, drapssaker, uvenner, fyll og spetakkel, kort sagt, en dekking av alle de sosiale behov.

De som skulle dømme, var domen, en nemnd på 12 mann. Hver av partene hadde oppnevnt 6 hver til dem. De satt innenfor et vé-band, en ring av hasselkjepper som var bundet sammen med en snor. (vé-hellig, vé-band; hellig inngjerding.) Gjaldt tretten f.eks. grensen mellom to eiendommer eller beiterettigheter, het dommen skiladom. Gjaldt saken drapsbøter, var det fortsatt en tolvmannsdom som avgjorde størrelsen på den. Dette møtet het sættarstevne.

Noen av tingene gikk over til å bli lagting. Det var enkelte av fylkestingene, f.eks. Gularting, Frostating, Eidsivating og Borgarting. Disse ting var representasjonsting, dvs. det møtte representanter for folket som soknet til tinget. Hvilket lagting som Follo hørte under, kan med sikkerhet sies etter at Borgarting blir lagting (11. årh.), da hørte Follo hit. Lagtinget ga lover, dvs. de godkjente lovene etter kongens forslag.

De lokale bygdeting forteller om selvstyrende enheter med liten forskjell mellom frie menn. Lagtingene forteller om større enheter under en felles lov. Her møter noen og avgjør sakene for flere. Fortsatt behøver ikke dette å bety forskjell mellom dem som avgjør og dem som avgjørelsen griper inn i tilværelsen for. Men med større enheter trer det tydelig frem ett mønster for samfunnet, dvs. menneskers liv og virke, og ett mønster for staten, dvs. for de regler og den makt som brukes for å få regelverket til å fungere i det levende som et samfunn er.

Jarlen i Rigstula var krigeren med hans oppgaver. I vikingtiden var krigeren sin tids helt og forbilde. Harald Hårfagre begynte kanskje sin kamp for å verne handelsveien langs kysten, nordveien, nordvegr, Noreg, mot krigerske overfall. Det endte med at han ble overkonge over rikene i landet. Hans oppgave var å skape fred og orden. Det var ingen felles organisasjon i landet. Den felles overkonge var et levende bånd mellom landsdelene, der han for i gjesting, i veitsle, året rundt for å få de avgifter folket gav ham.

Kristendommen ble innført av kongen og bispen. Det var kongens ansvar som kristen konge å sørge for kirkebygg istedenfor de gamle gudehov. I denne første tiden, misjonstiden, ambulerte konge og bisp dvs. de hadde ingen fast bopel, men for til møtes med bøndene på tingstedene. Bispen skulle døpe, ferme og innsette prester. Kongen førte nok ofte et maktspråk.

Vingulmorks to første stenkirker som altså var hovedkirker eller fylkeskirker, var i Tune ved Sarpsborg og i Aker ved Oslo. Den siste, den gamle stenkirken som nå heter Gamle Akers kirke har vært den første fylkeskirke for Follo.

I Follo finnes nå tre stenkirker fra middelalderen, nemlig Ski, Kråkstad og Nesodden kirker. Vi vet også at den stenkirken som ble revet i Ås i 1866, var Follos største. I Vestby var det også en stenkirke fra middelalderen. Inntil ca. 1720 sto det i Oppegård en liten stavkirke av tre, kanskje den første som ble bygget på stedet. For de første kirkene var sikkert små stavkirker.

Kirken i Norge fikk sine egne inntekter da tienden ble innført, sannsynligvis av Sigurd Jorsalfarer. Den ble lovfestet i 1153. Da hadde Norge besøk av pavelig legat, Nicholas Brakespar. Ett av resultatene av hans besøk var at kongen utferdiget en rettarbo (lovendring, egentlig bot eller lapp på loven) som ble godkjent av lagtingene. Rettarboten lovfestet kirkens rett til tiende (derav 1/4 til bispen, 1/4 til prestens underhold, 1/4 til kirkebygget, 1/4 til de fattige, senere ble denne delen kalt "bondeluten"). Dessuten ble det tillatt å skjenke til kirken 1/10 av odelsgods og 1/4 av ervervet gods (slikt man hadde tjent eller fått utenom det nedarvede odels-gods). Disse inntekter ble grunnlaget for økonomisk selvstendighet for kirken, og senere også for økonomisk makt. I tiden før reformasjonens innførelse tilfalt 40% av all inntekt av jordegods (som var den tids formue) kirken.

De første kirker som ble bygget, var ofte høgendes-kirker eller bekvemhetskirker. En stormann påtok seg å bygge kirke og underholde prest på gården sin. Vedkommende kirkebygger kunne være han som sto for hovet fra gammelt av. Eller han kunne være den som ble kongens betrodde mann som lokal leder, da den lokale leder var falt i kamp mot overkongen. Kongen selv kunne også bygge en kirke på den kongsgården han hadde i distriktet, og som var erobret tidligere fra den lokale høvding.

Når det gjelder kirkebygg i Frogn, vet vi at det i 1190 var en grenseoppgangsforretning mellom gårdene Bjerke og Froen. Her nevnes sira Asbjørn, husprest på Froen. Og der det var fastboende prest, var det også gudshus, kapell eller kirke.

I følge tradisjonen skal det ha ligget et kapell på Økern bygget under Olav Kyrre. Huspresten på Froen kan ha forrettet der, men han forrettet sikkert først og fremst i det hus han var knyttet til, nemlig for huslyden på Froen. Den nåværende kirke ligger der hvor kirken fra 1600-tallet sto. (Denne nåværende kirke brant ned på 1990-tallet og er nå bygd opp igjen.) Denne sto på en grunnmur som ble reparert med sten og kalk i 1663. Denne muren hadde da vært sviktende i flere tiår. Selve grunnen her er tørr sand. Den sviktende grunnmur kan ha fått mer å bære da den fikk en tømmerkirke å bære istedenfor stavkirkens sviller. Denne grunnmuren kan ha stått igjen fra en eldre og mindre kirke, kanskje den første.

Vi vet altså intet med sikkerhet om hvor de første kirke-klokkene klang for folk i Frogn. Det kan ha vært der Ås kirke står, det kan ha vært der Frogn kirke står. Men et helt avgrenset kirkesokn og bygd er ikke Frogn ennå. Stenkirkene som omgir Frogn, forteller litt om hvor bispen mente de naturlige møteplassene for bygdene er. Går vi ut fra dette, vil en del av det nåværende Frogn den gang soknet til Nesodden, en del til Ås og en del til Vestby i tidlig kristen middelalder.

Men at kirkeklokkene også den gang klang fra det stedet der den nåværende Frogn kirke ligger, forteller grenseoppgangsforretningen mellom Bjerke og Froen oss. Hvor stor menighet sira Asbjørn hadde, vet vi imidlertid ikke.