E-mail:

Leder:
Bjørg Andersen
tlf: 64 93 90 67
mob: 922 55 649

Adresse:
Frogn Historielag
Postboks 210
1441 Drøbak

Bankgironr:
0530 49 53618

Kontingent
Enkeltmedlem - kr 200
1 Follominne inkludert
Familie/par - kr 300
1 Follominne inkludert

Greta Christiansens Lokalhistorie

KAPITTEL 3

JORDBRUK- YNGRE STEINALDER (3000-1800 F.KR.)
BRONSEALDER (1800- 500 F.KR.)

Langt, langt borte fra det som i dag er Norge, begynte noen mennesker å dyrke jord. Det var på den iranske høyslette 7000 år f. Kr. Der er det funnet sikre spor etter folk som har holdt husdyr, sau, geit, storfe og gris, og som har dyrket bygg og hvete.

Dette var en tryggere måte å livberge seg på enn ved jakt og fiske. Det gikk an å legge seg opp et forråd av korn. Det ble lettere å holde sulten unna. Det gikk an å bo fast på et sted, ihvertfall for noen år av gangen. Menneskenes livsvilkår og oppholdssted var ikke lenger avhengig av om det fantes vilt i skogen, eller fisk i havet. Naturen måtte nå yte det menneskene var i stand til å forlange. Vi regner jordbrukets innføring som en av de største forandringene i menneskenes historie. Vårt samfunn i dag bygger fortsatt på det som hendte da det å dyrke jorda ble grunnlaget for livberging og livsforhold.

Når kom jordbruket til Nøstvetjegerne i Frogn? Omkring år 3000 f. Kr. var strandlinjen sunket til 30 m over dagens nivå. Landet så nesten ut som det ser ut i dag. Men det gikk en fjordarm fra Hallangen til Brevik så en del av Frogn tilhørte Nesodd-øya. Det var meget større områder med skog av lind, eik og ask, men det fantes også bjørk, furu og alm. Klimaet var fortsatt varmt, men det var blitt tørrere. Grunn- vannet sank, og myrer ble overvokst med trær.

Kjennskapet til kunsten å dyrke jorda og holde husdyr kom sannsynligvis til Frogn sydfra. I østfold, på gården Skjeltorp i Skjeberg, er det en grav som er reist av de første jordbrukerne her i landet. Vi kaller tiden for megalitt-tiden og folkene for traktebegerfolkene. Megalitt betyr stor stein. Det vil si at graven består av store steiner satt opp til flere gravkamre. Danskene kaller dem jettestuer eller steindysser. Der er det mange slike. Traktbeger- navnet kommer av at den keramikken de laget, hadde form aven trakt i "halsen" på krukken.

Men ingen andre steder i Norge, heller ikke i Frogn, er det funnet megalittgraver eller traktebegerkeramikk. Hvordan kan vi da vite at slike jordbrukere har vært her? Vi har funnet flere økser etter dem, både tynn-nakkede og tykk-nakkede flintøkser. Disse øksene ble satt inn i skaftet. Eggen var skarp. Det går an å felle et tre med en stamme med diameter 30 cm på en halv time. Den var et bruktbart red- skap til å hugge ned skogen med for å lage nye åkre.

Slike økser er funnet på Digerud, Roksrud, økern,øierud, Mellom-Dal, Nordre Fjøser, Vestre Huseby, Søndre Glenne, Vestre Glenne, Skiphelle og ved Brevik. Slipestein og bryne til å hvesse dem med er funnet på Gulbjørnrud, Breivei og Froen.

Som nevnt i forrige kapittel, kan myrene fortelle oss om hva slags planter der har vokst før i tiden. Nå finner vi pollen fra både korn og ugress. Og dermed vet vi når det først ble dyrket korn i Frogn. øksene forteller oss at folk som brukte slike økser, kom sydfra. Der dyrket de også jorda etter å ha hugget og brent skogen.

De første jordbrukerne hugget ned et felt i skogen og lot trærne ligge til året etter. Da dro de tørre stammene sammen i kanten av feltet og satte fyr på. Disse brennende stokkene ble rullet innover feltet til alt var avsvidd og aske. I den varme asken ble sådd enkle bygg- og hveteslag. Spesielt bygg vokser raskt i slik varm aske, det har nådd mannshøyde på seks uker. Slik dyrkingsmåte kalles svirydning eller svedjebruk.

Etter et par år måtte åkrene fornyes. De ble ikke gjødslet og ble fort utpinte og ufruktbare. Vi vet ikke hva slags boplasser de første jordbrukerne hadde, men det er sann- synlig at de kunne være noenlunde bofaste. For selv om de stadig måtte rydde og svi åkre, så kunne ikke området for åkrene bli på langt nær så stort som det jegerne trengte for å livberge seg.

Hvordan var møtet mellom Nøstvetjegrene og jordbrukere? Selvsagt vet vi ikke noe om det. Men noe tror vi å vite. Vi tror at det først kom flokker som bare hadde husdyr, vi kaller dem februkere. Grunnen til at vi tror det, er at plutselig blir det mindre almetrær en tid før korndyrkingen kommer i gang. Løvet fra almen og også barken har vært brukt til kufor helt opp til våre dager. Almbarken ble også brukt til menneskemat i nødstider. Når vi vet at det blir mindre alm uten at vi kan se at klimaet har endret seg, så må det være noen som har hatt bruk for den. Og det er sannsynligvis de første innvandrerne som ikke levde av jakt og fangst, men som hadde med seg mat og klær i form av flokker med tamdyr.

Vi kan forestille oss et møte mellom jegerfolket og februkerne første gang. Da meldingen kom til Nøstvetjegerne ved Solbergstrand om at fremmede kom sydfra med flokker av store og små dyr, ble det en forventningsfull travelhet. Meget og god mat og annet bytte syntes innen rekkevidde. Uten kamp- handlinger og mannefall på begge sider forløp sikkert ikke møtet i begynnelsen. Hvem som vant, vet vi ikke. Sikkert er det at nye redskaper og nye måter å livberge seg på, vant innpass. Men vi vet ikke om det var inntrengerne som utslettet jegerne, eller om det var Nøstvetjegerne som tok i bruk falne fienders levevis. Det er også en sannsynlig mulighet at de levde side om side til deres levevis smeltet sammen, og det til slutt ikke var noe forskjell mellom dem. Kanskje jordbruket kom til Frogn også på den måten at en slik saltvannsjeger hadde tatt seg en tur sydover og sett hvordan de fikk seg mat og klær der. Kanskje han byttet til seg en øks aven ny og effektiv type for et vakkert reveskinn og kom hit som en "markedsfører" av nye tanker og metoder .

En tid levde folk både av jakt og fiske, februk og åkerbruk. De kalles fangstbønder. Det er funnet en slik boplass på Rødsmyra på Kråkerøy i Østfold. Huset, som er rekonstruert etter hva en har funnet, besto av stolper med flettverk av greiner imellom. Greinene var klint med leire. Taket var også laget av greiner og tørre blader. Folk bodde imidlertid også i huler og hellere. Sannsynligvis var det slike bosteder på solvarme plasser og i lune viker her i bygda også.

Omkring år 2800 t. Kr. er jordbruket blitt hovednæringsveien i Sør-Norge. Myrene forteller at skogen går tilbake, korn, ugress og beiteplanter er i fremgang.

En ny type steinøks, skaftehulløksen, er kommet i bruk. Slike økser er funnet over hele Frogn: N. Glenne, Kålstad, S. Holter, N. Ermesjø, N. Bjerke, Skjellerud, Ø. Knardal, Sønstedal, Skuterud og Kroksrud. Merkelig nok er det bare funnet en flintsigd (på Kroksrud) .Kanskje har ikke folk forstått hva det har vært, når de har funnet en slik skarp flis av flint.

Vet vi noe om hva .disse første jordbrukerne trodde på? Egentlig svært lite. Det er funnet redskap og våpen bortgjemt i myrer, ved berg og store steiner. Det må være offer til maktene. De begravet sine døde rett under bakken eller i hellekister (steinkister) .De døde fikk med seg litt gravgods som utstyr på reisen. Flintdolker var vanlige både som offergaver og som gravgods. på Hurum er det i Svelvik-morenen funnet en grav fra denne tiden. I en hellekiste lå skjelettrester av to menn og en kvinne, og fem flintdolker var gravgods. Livet og døden har hatt en viss sammenheng i deres forestillingsverden.

Dette kapitlet begynte i Iran for 9000 år med jordbruk. Og jordbruket er blitt kalt en revolusjon selvom denne revolusjon brukte over 2000 år før den gjorde seg gjeldende i Norge. Men så hadde menneskene levd på jorda i nesten 500000 år før de fant på å så frø for å få noe å stille sulten med.

Det skjer imidlertid mer i løpet av disse årtusnene fram mot vår tidsregning (Kristi fødsel). Stein blir avløst av metall som emne for redskap og våpen. Det første metallet er bronse, en blanding av tinn og kopper.

Steinøkser kunne lages i Norge av lokale bergarter. Selvsagt var flinten fra Danmark mer ettertraktet og spesielt skikket. Steinsmeder fantes sikkert den gangen. Men da metallet kom, ble smedens rolle adskillig viktigere. For det første fantes ikke selve råstoffet, kopper og tinn, i Norge, for det annet måtte det smeltes og støpes, og for det tredje kunne det stadig smeltes om til noe nytt hvis det gikk i stykker. Her kreves fagmannen med både kunnskaper, ferdigheter og gode handelsforbindelser. Det er kanskje ikke så rart at det er funnet lite fra bronsealderen i Norge.

Bronse var altså et materiale som det kunne lages redskaper, våpen og smykker av. Men for det første ble det kostbart, for det annet var steinøksene bedre skikket til daglig arbeid. Sannsynligvis betød ikke bronsen noe særlig i det daglige arbeid, for steinredskapene ble fortsatt brukt i mange år ved siden av både bronse og senere, jernet.

Et nytt husdyr som kommer i slutten av steinalderen eller bronsealderen, er hesten. Den er avbildet i helleristninger (innhuggede bilder i fjell og stein) i Båhuslen og Østfold. Det er sannsynlig at hesten ikke kom som et nyttedyr, men som et hellig dyr, som symbol på livskraft og fruktbarhet og nær forbundet med soldyrkingen. I bronsealderens Danmark i soldyrkingens tid kjørte hellige vogner over jordene for å øke fruktbarheten. Sannsynligvis ble vognene trukket også av hester, selvom okser var vanlig trekkraft. Senere ble hesten både arbeidsdyr og ridedyr i kamp og på reise, og den har alltid hatten egen plass blant husdyrene i Norge.

Arden, det snøplogformede redskapet til å skjære furer i grastorv og åker med, var kjent fra steinalderen som det første jordbruksredskap med større effektivitet enn hakken. Det er avbildet på helleristninger, trukket av okser. Under en gravhaug på Hunnfeltet ved Fredrikstad er det funnet ardspor etter bronsealderens arbeid med åkeren sin.

I Norge er ikke funnet mange gjenstander fra bronsealderen. I Frogn er funnet en bronsenøkkel og noen spenner av bronse. Men dette er sikkert ting fra en senere tid, ting som skulle være både til nytte og pynt. Men i Midtveien i Drøbak ble det for få år siden funnet det som arkeologene kaller "et skrotfunn" av bronsegjenstander. Det var bl.a. stykker av sverd, halssmykker, beltesmykker, bronsenåler og dessuten en støpeknoll. Gjenstander som slik er lagt bort for å taes igjen senere, kalles et depotfunn. Funnet er tidfestet til 950- 900 f. Kr. Støpeknollen synes å fortelle at en bronsestøper har gjemt bort sakene. En armring av bronse fra Dalen i Frogn forteller både om bosetting og om økonomisk overskudd. Men vi vet ikke annet enn at disse og andre funn forteller at bronsealderens folk har levet sitt liv i det samme landskap som Nøstvetjegerne og jordbrukerne med de tynn-nakkede økser og de med skaftehulløksene. Fra det første jordbruks tid er jord blitt dyrket og buskap fødd opp i snart 5000 år i vår kommune.

Hvaslags samfunn levde de i? Sannsynligvis levde de sammen på boplasser, og flere boplasser kunne høre til samme stamme. På boplassene kunne det være flere klaner som hadde forbindelse med samme klan på en annen av stammens boplasser. Det fantes nok høvdinger eller ledere av stammen. Men vi vet intet sikkert om det, bare det vi kan slutte oss til ved å sammenligne med folk som nettopp har begynt å dyrke jorda.

Jordbruket gjorde i hvertfall livet lettere og ga mat til flere mennesker.

Finnes det i Frogn spor etter de tanker og forestillinger som bronsealderens folk har innrettet sine liv etter? Det finnes noen få. Gravrøysene i Solberg-bygda er i dag mosegrodde og sammensunkne, men var engang siste ledd i et begravelsesrituale for avskjeden med en stormann, en jord- bruker, jeger, fisker, kriger og handelsmann fra bronse- alderens Frogn. Ja, for så mange yrkeskombinasjoner kunne det være i bronsealderens Frogn. Det er også funnet skålgroper på Rommerud og Stubberud og på Østli (mellom Bjerke Økern og Horgen) .Disse skålgropene er laget for å komme i forbindelse med maktene, for å få del i kraften. Det kan være blitt ofret i dem, f.eks. korn og smør, for å få gode avlinger. Dette kalles fruktbarhetskult og er typisk for jordbruksfolk. For jordbrukets grunnlag er nettopp fruktbarhet, det at det blir flere korn av ett og kalv av kua. De første jordbrukerne forstod at de alene ikke kunne makte å få det til å gro. Det måtte noe mer til.